...Forward, men, forward! Let it never be said that Texans lag in a fight! |
|
* Broughton's og Bridges' kompanier ble slått sammen ved
innmønstring, da de hver for seg ikke hadde det foreskrevne
antall mannskaper. Lokalt navn
2. Til fronten Fra Marshall dro kompaniene med tog, dampbåt og til fots til Hopkinsville i Kentucky, hvor regimentet fullførte sin organisasjon 11. november. Gregg og Clough ble ikke overraskende valgt til henholdsvis oberst og oberstløytnant. Stillingen som major tilfalt sakføreren Hiram Bronson Granbury fra Waco. I Hopkinsville ble mannskapene i 7. Texas offer for meslinger og andre sykdommer. Omtrent en av fem døde av sykdom idet vinteren satte inn, og flere dusin andre ble dimittert med varige men. 3. Fort Donelson I februar 1862 ble texanerne i all hast sendt til Fort Donelson ved Cumberland elven, hvor de ble innesluttet av fienden sammen med resten av fortets garnison. Den 15. februar hadde 7. Texas sin ilddåp da de deltok i et angrep som faktisk brøt gjennom nordstatenes linjer og åpnet en fluktvei. Oberstløytnant Clough var blant de falne, skutt i hodet. På uforklarlig vis mistet imidlertid fortets kommandant, general John B. Floyd, motet. Istedet for å benytte seg av utveien hans tropper hadde åpnet, overga han hele garnisonen dagen etter. 4. KrigsfangenskapMesteparten av regimentet var nå i fiendens varetekt, og ble sendt til fangenskap i nord. Soldatene ble plassert i Camp Douglas i Chicago, hvor et stort antall omkom av tyfus og lungebetennelse i vinterkulden. Oberst Gregg og major Granbury ble internert i Fort Warren i Boston, et fengsel forbeholdt høyere offiserer. De øvrige offiserene ble først sendt til Camp Chase i Columbus, Ohio, og senere til Johnsons Island i Sandusky, Ohio. 5. Utveksling og gjenreisning Mannskapene led i fangenskap frem til september 1862, da de endelig ble sent til Vicksburg, Mississippi, for å bli utvekslet. Mange av dem var så sterkt forkomne etter oppholdet i fangeleiren at de måtte dimitteres. Regimentet var så redusert i antall at det midlertidig ble omgjort til to kompanier og slått sammen med to Tennessee regimenter. John Gregg ble forfremmet til brigader og Hiram Granbury overtok stillingen som oberst (regimentssjef). Granbury og flere andre offiserer tilbrakte deler av vinteren 1862-63 i Texas med å rekruttere nye mannskaper. De lyktes tilstrekkelig til at 7. Texas den 10. februar 1863, nå stasjonert i Port Hudson, Louisiana, ble gjenopprettet som selvstendig regiment. 6. Mississippi I april 1863 gjorde nordstatskavaleri under oberst Benjamin Grierson et streiftog gjennom Mississippi. 7. Texas, nå del av en brigade under John Gregg, var blant styrkene som ble sent nordover i et mislykket forsøk på å avskjære raidet. Dette førte imidlertid til at Greggs brigade ble trukket inn i det pågående felttoget omkring Vicksburg. 12. mai 1863 utkjempet Greggs brigade en tapper oppholdende strid i Raymond mot et helt føderalt armekorps. 7. Texas hadde over 150 falne før brigaden trakk seg unna mot Jackson. To dager senere, nå tilsluttet general Joseph E. Johnstons styrker, kjempet regimentet i et fåfengt slag om Mississippis hovedstad. 7. Seier i Georgia Under den etterfølgende beleiringen av Vicksburg stod Greggs brigade, sammen med resten av Johnstons svake hær, hjelpeløst og ventet på anledningen som aldri kom til å unnsette den beleirede garnisonen. Etter en frustrerende sommer i Mississippi ble texanerne omsider overført til general Braxton Braggs Army of Tennessee i nord-Georgia. Den 19. og 20. september deltok 7. Texas i slaget ved Chickamauga, Braggs motoffensiv mot general William S. Rosecrans Nordstatshær. Her var de med i det massive angrepet som smadret Nordstatenes høyre fløy og førte til seier ved Chickamauga. Regimentet hadde relativt få falne, men led under tapet av sin brigadesjef, John Gregg, som ble alvorlig såret. (Han overlevde og ble senere utnevnt til sjef for den berømte Texas brigaden i Army of Northern Virginia. Han falt i kamp 7. oktober 1864 nær Richmond, Virginia.) 8. Cleburnes divisjon Etter Chickamauga ble den slagne Nordstatshæren innesluttet i Chattanooga. Army of Tennessee gjennomgikk en reorganisering som førte til at 7. Texas ble omplassert til en ny brigade utelukkende bestående av Texas tropper, under brigader James A. Smith. Brigaden tilhørte general Patrick Cleburnes divisjon, uten tvil hærens dyktigste divisjonssjef. Under beleiringen av Chattanooga fikk Cleburnes divisjon ansvaret for den nordligste delen av Sydstatenes linjer på Missionary Ridge. 9. Missionary Ridge Den 25. november 1863 gikk Nordstatshæren i Chattanooga, nå under kommando av general Ulysses S. Grant, til angrep og brøt gjennom Sydstatenes stillinger på Missionary Ridge. Tyngden av angrepet var rettet mot Cleburnes divisjon i nord (på Tunnell Hill), men hans linjer var de eneste som holdt stand. I sentrum av den linjen var 7. Texas. I løpet av slaget mistet 7. Texas nok en brigadesjef idet brigader Smith ble såret. Cleburne utpekte umiddelbart oberst Granbury til å overta etter Smith, en utnevnelse som senere ble bekreftet ved Granburys forfremmelse til brigader. 10. Retrett Etter katastrofen ved Missionary Ridge falt Sydstatshæren i all hast tilbake til Georgia. Granburys brigade dannet baktroppen under retretten. I harde kamper ved Ringgold Gap 27. november stanset Cleburne fiendens forfølgelse og sørget for at Army of Tennessee unnslapp forholdsvis intakt. General Bragg søkte avskjed kort etter og ble erstattet av Joseph E. Johnston, som gikk igang med å gjenreise hæren både fysisk og psykisk i løpet av vinteren. 11. Felttoget mot Atlanta I mai 1864 startet Nordstatshærens nye sjef, general William T. Sherman, et felttog med det formål å erobre Atlanta og knuse Johnstons hær underveis. Det ble et storslagent felttog med en rekke trefninger, men bare få store slag. Det mest betydningsfulle slaget for 7. Texas fant sted ved Picketts Mill, Georgia, 27. mai. Cleburnes divisjon, først og fremst Granburys Texas brigade, slo tilbake et flanke-angrep og iverksatte et voldsomt motstøt som påførte fienden store tap. 12. Atlanta faller I juli 1864, med Atlanta i ryggen og uten å vise initiativ til en motoffensiv, ble Johnston avsatt til fordel for general John Bell Hood. Den aggressive Hood iverksatte umiddelbart en serie angrep i den hensikt å avskjære og nedkjempe deler av Shermans hær etter tur. Det største av disse angrepene, og det som var nærmest ved å lykkes, var slaget ved Atlanta 22. juli. Cleburnes divisjon var i spissen for et voldsomt anfall mot Nordstatenes venstre fløy, et angrep som kunne gått bra dersom andre Sydstatsgeneraler hadde opptrådt like besluttsomt. Men Cleburne måtte tilslutt vike, og alle angrepene kostet Hoods hær så dyrt at han til sist ikke hadde annet valg enn å gi opp Atlanta. 13. Tennessee felttoget Etter en del resultatløs manøvrering rundt og nord for Atlanta, skilte de to motstanderne lag for å gå igang med hver sin invasjon. Sherman marsjerte sørover mot Savannah og havet, mens Hood førte sin langt svakere hær nord til Tennessee for å gjenerobre Nashville. Hoods offensiv overrasket Nordstatene såpass at han fikk anledning til å avskjære og nedkjempe en styrke på fem divisjoner under general John Schofield i Spring Hill. Men Hood rotet bort muligheten, med det resultat at Schofield unnslapp og forskanset hæren sin i Franklin, sør for Nashville. I frustrasjon beordret Hood frontalangrep mot de føderale stillingene. 14. Franklin Ved Franklin 30. november 1864 deltok 7. Texas i et av krigens hardeste, blodigste, og mest nytteløse slag. Mot slutten av det fortvilte stormangrepet lå de døde stablet i dynger foran fiendens skanser. Granburys Texas brigade var midt i stridens sentrum hvor kampene raste som verst. Granbury selv var en av seks Sydstatsgeneraler som ble drept den dagen. Blant dem var også Pat Cleburne, divisjonssjefen. 7. Texas, liksom det meste av Hoods hær, var knust. 15. Nashville Etter Franklin var Hood dumdristig nok til å følge etter Schofield til Nashville, hvor Nordstatsgeneralens styrker sluttet seg til general George Thomas stadig voksende garnison. Hood forskanset seg sør for byen og forsøkte å beleire en langt større og bedre utrustet fiende. Thomas forberedte seg grundig, og 15. til 16. desember strømmet Nordstatshæren ut av Nashville og feide Hoods forrevne styrker til side. Restene av Army of Tennessee flyktet sørover. Mange sårede fra 7. Texas ble etterlatt og tatt til fange av fienden. 16. Det siste korstoget Vinteren 1864-65 ble Sydstatenes siste korte pusterom. På senvinteren dro deler av gamle Army of Tennessee, deriblant 7. Texas, østover for å delta i et nytt felttog mot Sherman. Hans hær var nå på marsj nordover gjennom South Carolina i den hensikt å slutte seg til Grant ved Richmond-fronten. Nok en gang fikk general Johnston i oppdrag å sette sammen en hær for å stanse ham. I mars 1865 deltok 7. Texas med overraskende hell i et angrep på en ving av Shermans hær ved Bentonville i North Carolina. Men det var ikke til å unngå at Johnstons styrker til slutt måtte vike for overmakten. 17. Slutten 7.. Texas var på dette tidspunkt så redusert at regimentet ble omgjort til to kompanier. Det som engang hadde vært Granburys brigade ble kun ett lite regiment i en sammenrasket hær. General Johnstons vage håp om å forene sine styrker med Robert E. Lees Army of Northern Virginia brast da Lee kapitulerte ved Appomattox 9. april. Den 26. april, etter flere dagers forhandlinger, overga Johnston sin hær til Sherman nær Greensboro i North Carolina. Av totalt 974 mann som tjenestegjorde i 7. Texas Infanteriregiment var det bare 66 igjen.
|
|
|||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||